Dei siste nettene har eg vore så sprek at eg har sove i sovepose ute på vår smekre veranda. Det har vore guddis, om eg skal seie det på lokalmålet. Kaldt og utfordrande ja, men desto meir spanande, og eg har fått høgre tonkar om meg sjølv på friluftsfronten. Om han hadde fått snusen i og høyrt rykta om det hadde nok ikkje Lars Monsen rista på hovudet til at eg skulle bli med på tur. Nei han hadde nok heller tigga instending om at eg skulle bli med og vere hans kompanjong til evig tid (kompanjong? Merkeleg at ein veit korleis visse ord vert skrivne på engelsk og ikkje på norsk). Uansett. Ikkje i dag. I dag var det ikkje så guddis å vakne som det har vore dei andre dagene når sola har vekka oss istadenfor klokka. Viss ein skal vere ærlig så var det strengt tatt ikkje klokka som vekte oss i dag heller, det skal ho ikkje ha på seg. Det hadde jo vore lukka det, om det var så vel! Nei i dag var det nedbør og det i i fast form. Etter ein nærare kik kunne vi konstantere at det var snøv. Snøv over alt. På verandagolvet, på madrassa (alias liggeunderlaget), eit fint dekke over heile soveposen, i håret og i andletet.  Og eg som trudde våren var komen for å verte verande no. Nei, der vart vi lurte trill rundt heile gjengen i stakkars Oslo by. Visa enda med at eg måtte ta på meg vinterskorna før eg rutjsa til skule. Og trur de ikkje at det var eit himla sparkføre også!